Juni 96, Nummer 16
Rockabilly fra Finland
Vi har klart å lure inn et par arrangementer til på Caven før vi for alvor tar sommerferie. Lørdag 22. juni spiller Ellis Leslie & The Angry Teens, og det bør gå alvorlig hett for seg mens de står på scenen. De har holdt det gående i snart fire år med rockabilly og rock'n'roll, og har turnert mye i Finland og Sverige.
Helgen etter, nemlig fredag 28. juli, spiller et av våre eminente husband, nemlig Rockin' Rhythm Bandits. Det blir også det siste som skjer på Caven før vi tar sommerferie.
Cruise feirer tiårs jubileum
Torsdag 13. juni feiret Cruise Cafe tiårs jubileum. I anledning dagen var det billig(ere) øl, og bandet Wild Turkey stilte til start. De senere årene har Cruise slitt i motbakke, og det har også vært på tale om å flytte til andre lokaler, men nå er det nye eiere som står for utleien av lokalene, og Cruise har fått en avtale de kan leve med. Dermed håper vi det går mot ti nye år med mye bra musikk.
Ellers
George Jones har skrevet selvbiografi (sammen med Tom Carter). I I Lived to Tell It All forteller han virkelig alt. Som om de gangene han var så full/neddopa at han måtte støttes opp av gitarhalser tapet fast til kroppen for å holde seg oppe på scenen. * Walter Hyatt er død. Jeg vet ikke hvor kjent Walter Hyatt egentlig er i Norge. Han var en country/folk artist som blant annet har deltatt på Threadgill's Supper Sessions, en folk samling som ble gitt ut fra Austin. Walter Hyatt var dessverre ombord i ValueJet flyet som styrtet for noen måneder siden. * Fra vår avdeling for sosietetsnytt har vi fått beskjed om at Robert Gordon nylig giftet seg med sin kjæreste, Marylee. Han ble for øvrig også slått ned på åpen gate nylig (ingen sammenheng med bryllupet så vidt vi vet), men slapp unna med noen mindre arr i ansiktet. * Hvem husker vel ikke Willy Nelson låta My Heros Have Always Been Cowboys? Sist Josie Kuhn var i Norge, hadde hun en t-skjorte med bilde av Geronimo og påskriften "My Heros Have Always Killed Cowboys." Nå har Geronimo Trevino III gitt ut en CD med samme tittel, og, enda bedre, Willy Nelson selv har vist seg på amerikansk fjernsyn iført t-skjorte med nevnte slagord. Det var nok flere som satte Budweiseren i vrangstrupen da. Heh heh.
Siden sist
Bandet Lomsk burde jeg ha skrevet om for lenge siden, men jeg har liksom ikke fått anledning til å sjekke dem ut ennå. De spilte på Cruise Cafe allerede i mars, og det eneste jeg vet om dem er at de har gitt ut en CD med Lars Bakke, Song om ei segn, og at de spiller country, cajun og bluesrock. At de har fele og mandolin teller selvsagt positivt. * Steve Earle spilte på Rockefeller 27. april (for øvrig samme dag som King Pleasure & The Biscuit Boys spilte i samfunnssalen), og da var det ikke til å undres over at det var fulle hus. Sist han var her var i 1987, og i mellomtiden har han rukket å se opptil flere av livets sider. I fjor vendte han tilbake fra de døde med den ypperlige CD'en Train A-Comin, og i år fulgte han opp med I Feel Allright. Det var i anledning sistnevnte han var på turne nå, og han har lagt seg på et lydbilde som ligger et sted mellom Guitar Town og Copperhead Road. Jeg hadde gjerne sett at gitaristene han hadde med seg til Norge hadde vært litt mindre rocka og hatt litt mere twang, og jeg hadde også gjerne sett at det ellers eminente akustiske settet, med Steve alene på scenen, hadde inkludert noen låter fra Train A Comin. Bortsett fra dette har jeg ikke stort å klage på. Vi fikk selvfølgelig en rekke gamle Schlägere, som Guitar Town og Devil's Right Hand, og en solid presentasjon av den nye plata. Så er det selvfølgelig ikke til å unngå at når du trekker fulle hus på Rockefeller, kommer det en gjeng tullinger som vifter med tente lightere og roper hurrarop når hr. Earle forsøker å si noe han mener noe om, som for eksempel dødsstraff eller livet på heroin. * Dale Watson er ute og reiser i anledning sin nye CD, og 2. mai var turen kommet til Cruise Cafe. En sympatisk Dale i fin form, og med eget band, sist var han jo her med Tish Hinojosa og Butch Hancock, og spilte med et band satt sammen i anledning norgesturen. I likhet med Derailers er det mye Bakersfield sound i musikken til Dale, men der Derailers ligger opp mot Buck Owens og Wynn Stewart, ligger Dale nærmere Merle Haggard. Jeg synes kanskje ikke alltid at han innfrir, noen ganger er ikke låtene sterke nok, men på Cruise ble det feststemning. Real thing. * Willie Nelson var i Norge igjen, og igjen hadde han med seg en gjeng som han kaller Family. De kan i hvert fall ikke kalles band. Han kan være så Willie Nelson han bare vil, men det nytter ikke å ta penger av folk for et skramleorkester som dette. * 17. mai hadde vi annonsert med The Caravans på Caven. På grunn av problemer med andre spillejobber, fergetider osv., ble det ikke noe av. Derimot spilte svenske The Go Getters, som vi har hatt besøk av en rekke ganger før. De var blant de mest populære bandene i Hemsby, og har nylig gitt ut LP'en Hotter Than A Pepper. Som vanlig skuffet ikke Go Getters. Bandet har 2/3 ny besetning, bare Peter Sandberg (vokal/trommer) er igjen av den gamle trioen. Men den nye besetningen er på skinner, og leverte varene til ut i de små timer. Til gjengjeld lurte vi norsk akevitt ned i Peter. En fin tradisjon overfor svenske gjester er i ferd med å utvikle seg. * Caravans spilte på Smuget mandag 20. mai. De kom til Norge i en van som var i ferd med å bryte sammen, og med en bassist som hadde brukket en hånd. Dermed var det en noe mutt gjeng som gikk på scenen på Smuget. I første settet lånte de bassisten til Hot Rod T, mens de to neste settene var det Arne Ertnæs fra Toini & The Tomcats som trakterte bikkjehuset. Imponerende av begge to å kunne stille opp på så kort varsel, og imponerende å henge med Caravans så bra som de gjorde. I siste sett var Arne husvarm og bekymringene over biler og røntgenbilder var skjøvet til side for en stund, og det hele tok av for alvor. Tøff rockabilly med særpreg. * 25. mai var Paladins igjen tilbake i Oslo og på Cruise. Dette bandet er alltid bra, alltid høyt, og stemningen er alltid på topp. Det eneste som kan ødelegge, er at de finner frem plankeinstrumenter og forsøker å være moderne, eller at de sklir ut i 15 minutter lange blueseksesser. Denne gangen skjedde bare det siste, men først så langt ut i konserten at vi som vet bedre enn å falle for denslags, likevel hadde fått vårt. * Down on the Farm skulle hatt bred omtale her, med masse flotte bilder, men Steinar Kallander har tilranet seg så mye plass at det ikke er mulig. Vi må nøye oss med å slå fast at Derailers var suverene, Old 97's leverte høyenergi cowpunk med solid forståelse for country, og BR5-49 leverte Honky Tonk og rockabilly på låven både fredag og lørdag, og de gjorde det så det var en fryd. Jeg skulle så gjerne fortsatt. Alle klager til Steinar Kallander. * Jimmie Dale Gilmore's Braver Newer World overbeviste meg ikke på Farmen, men det var kanskje min egen feil, for på Cruise mandagen etter, var de ypperlige. Mye mer rocka enn Jimmie Dale vanligvis er.
Plater
Sarah Brown, bassist som har spilt med en rekke av Austins fremste bluesfolk, har gitt ut sin første soloskive. Plata heter Saying What I'm Thinking, og en rekke kjente Austin-musikere medvirker. * Willie Nelson har gitt ut ny CD (igjen). Den heter Spirit, og Willie er bare akkompagnert av gitar, fele og piano. * Brian Setzer og hans orkester har gitt ut en ny, Guitar Slinger. * Broren, Gary Setzer har også gitt ut CD. Hans band heter Rebel Rockers, og i følge våre kilder skal dette være ganske drivende saker. * Dick Dale er stadig i vinden etter at alle alltid har likt surf, de måtte bare se Pulp Fiction for å komme på det. Ny CD heter Calling Up Spirits. * Bo Diddleys nye heter A Man Amongst Men, og er produsert av Mike Vernon. Etter noen heller patetiske forsøk på å bevege seg over i rap, (såvidt jeg vet heldigvis ikke utgitt på plate) er Bo Diddley tilbake der han skal være. (Ett unntak: Kids Don't Do It # 2, som er et forsøk på å bruke rap for å fortelle ungdommen at de bør ligge unna dop.) * En av Lubbock bandens fremste i singer/songwriter tradisjonen, Jimmie Dale Gilmore går opp nye spor på Braver Newer World. Han har et hardere sound enn tidligere, og det skal bli spennende å se om dette gir ham nye fans, og om han samtidig klarer å beholde de gamle. * Den norske jazzgitaristen Robert Normann blir nå presentert på en samle CD som omfatter nesten hele hans karriere, fra String Swing i 1941 til radioopptak fra 1989. Robert Normann blir av mange regnet for å være en gitarist på høyde med Django Reinhardt, Charlie Christian og Les Paul. Essensielt for alle som noen gang har puslet med elektrisk gitar, og særlig innen blues, jazz eller rockabilly. Skiva heter The Best of Robert Normann, og er utgitt av Musikkoperatørene. * Dave & Deke Combo er i ferd med å få mer og mer oppmerksomhet, også innen alternativ country kretser. Og det er slett ikke ufortjent. Deres nye LP/CD, Hollywood Barn Dance, er ypperlig, og viser at de er helt på høyde med High Noon og Big Sandy. Deke Dickerson (to halset Mosrite gitar a la Larry Collins) er en stor fan av Joe Maphis, og dermed er det ikke merkelig at dette får et visst vestkyst preg i samme gate som Collins Kids. Men det er også surf influerte ting her, og en herlig låt om Deke som skal til himmelen og må vise at han kan spille som Joe Maphis, Merle Travis, Les Paul, Scotty Moore m.fl. * Ray Condo And His Ricochets (og altså ikke Hardrock Goners) har gitt ut en CD som heter Swing Brother Swing. Ikke så frenetisk som Goners, og stemmen til Condo passer kanskje bedre til det, men dette er solide saker. Her finner vi steel gitar, men ingen fele, derimot saksofon. Og noen Western Swing skive, som jeg trodde først, er dette bare delvis. Her er det vel så mye Cab Calloway som Bob Wills som svever rundt i bakgrunnen. Få originaler, men nye arrangementer på låter, og det hele svinger solid. * Go Getters nye LP, Hotter Than A Pepper, er virkelig hot. Full rulle med autentisk rockabilly, og en del bluesabilly og mexabilly på kjøpet. Apropos kjøpet, det er akkurat hva du skal med denne skiva. * Kjøp gjerne Caravans 10-tommer også. Den heter Glamorous Heart, og er gitt ut på Fury. Fort, originalt, og meget bra engelsk rockabilly. * Nobody's Business er en rockabilly trio fra Michigan. Deres CD, Waykool Rock and Roll, er produsert av Stray Cat Lee Rocker, men det er ikke noe kopi band av Stray Cats dette her. Rytmisk og drivende, med mye slap, men også en slags pop feel som minner meg litt om Whyos og Spanic Boys. De høres ikke akkurat ut som noen av disse, men det er noe av det samme i måten å gjøre det på. Litt glatt og snilt for meg kanskje, men habilt. Nesten bare originaler. * Den tidligere Commander Cody gitaristen Bill Kirchen ga meg hakeslepp med sin forrige CD Tombstone Every Mile. Tonnevis med twang! Nå er han tilbake med en ny CD, Have Love, Will Travel, som er en verdig oppfølger. Foreløpig er det ingen av låtene som har tilkjempet seg en like klar plass i arkivet over perler et eller annet sted bakerst i min nedslitte hjerne, men bra, variert og fortsatt med solid twang. Honky Tonk-swing-pop-cajun til å trives med. Hipp hipp... * Ronnie Dawson har spilt inn med blant andre Eddie Angel, og resultatet er å finne på Just Rockin' & Rollin'. Denne har fått varierte kritikker, fra ekstatiske til, "cheapass, misconceived dud." Vi har satt meg på saken. Mer senere. * Rosie Flores er ute med CD'en A Honky Tonk Reprise, som er en nyutgivelse av hennes første fra 1987, med seks spor i tillegg, en kombinasjon av uutgitt, promo-singler o.l. Rosie turnerer for tiden med Sonny Burgess. * Chris Hillman & Herb Petersen burde være velkjente navn for de som liker Gram Parsons, Flying Burrito Brothers og Desert Rose Band. Bakersfield Bound skal være meget bra. * Som den observante leser sikkert har merket, er vi over på oppramsingene. Santiago Jimenez Jr., En Tu Dia for eksempel, eller en fire CD surfboks med tittel Cowabunga!. * Mer neste gang, da er jeg tilbake fra Austin og rhythmbilly festivalen i Denver.
Hemsby 16
Årets første rockabillyfestival i Hemsby, England, ble for en gangs skyld usedvanlig godt dekket av norsk presse. Det er jo heller sjelden at andre enn ROCK og dette Newsletteret som bryr seg om rock’n’roll-livsstilen på en seriøs måte.
Hilde Marstrander - “A Real Rockin’ Babe” og trofast Caven inventar - har nå i ett år vært en av reporterne i livsstilmagasinet Humla på ZTV. I oktober reiste hun til den fire dager lange rock’n’roll/rockabilly-festivalen som samler 4 - 5000 rockere fra hele verden. Hun reiste sammen med fotograf Ingunn Lund-Vang, nok en ivrig Caven besøker, for å vise Norge hvor “landet” vårt ligger! Og hvilken reportasje har det ikke blitt.
Vill og passende musikk til bilder av fete biler, tøffe rockere og alt hva en kan få kjøpe for å bli “The Coolest Cat in Town,” samt gode intervjuer som gir et bra innblikk i hva det dreier seg om.
I det hele tatt tar denne reportasjen deg ganske så godt inn i atmosfæren på Hemsby. Den som ikke verker etter å ha sett dette må enten være følelseskald eller ha null interesse for hva dette newsletteret omhandler.
Programmet avkler alle gamle myter tabloidpressen har skapt om livsstilen opp gjennom årene, og vi har vondt for å tro at “krinken og gutta” noen gang vil komme så tett på hva det egentlig dreier seg om. Hilde og Ingunn har kort og godt gjort oss som har dette som livsstil en stor tjeneste. Denne reportasjen ble sendt hele tre ganger på ZTV i uke 23, og har fått gode tilbakemeldinger.
Det er faktisk mulig å få dette på video. Er du interessert, sender du en videokassett pluss returporto til Hilde på ZTV. Ring henne for avtale på tlf. 22 54 99 95.
Til høsten vil denne unge, vakre baben, som for øvrig gjorde en lignende reportasje fra Oslos rock’n’roll miljø i des. 95 nummeret av Tique, få sitt eget ukentlige livsstil-/mote-/dokumentarprogram på ZTV (3+). Programmet vil hete “Trendset”. Da vil Hemsby-programmet komme i sin helhet, ca. 20 - 25 minutter.
Long Live Rock’n’Roll Babes!!!
Razorback Kallander
(Så mye tekstreklame, og vi har ikke mottatt fem flate øre. Sukk. -Tom)