Her, veit du. Her står vi overfor fine saker. Dette er en plate som er så helstøpt at det ikke er greit å vite hvor en skal begynne. Til å begynne med kan vi slå fast at dette låter veldig bra. Innspilt i Chicago og Springfield MO med teknikere som er mer vant med punk, har dette fått en klar 50-talls lyd, uten moderne sidrompethet i bass og trommer. Det låter levende, på samme måte som de beste eksemplene på moderne rockabillyinnspillinger med «autentisk» lyd. (Et skrekkeksempel på det motsatte, er Don Walsers siste. Se egen anmeldelse.)
Musikalsk har dette mye til felles med andre moderne band som spiller i Honky Tonk og Bakersfield tradisjonen, som for eksempel Derailers og BR5-49. Men mens Derailers på mange måter har gjort andres sound til sitt eget, og BR5-49 er preget av en viss grad av retro humor, er Fulks’ sound hans eget. Av platas 13 sterke kutt, kan vi trekke frem The Buck Starts Here («with Hank sure to follow»), She Took A Lot of Pills (And Died), Rock Bottom, Pop. 1, og Barely Human. I tillegg kommer ting som ligger mer opp mot rockabilly, Papa Was A steel Headed Man, for eksempel, og Tears Only Run One Way, som har et mer pop/ballade preg. Åpningslåta handler for øvrig om ei jente vi har møtt de fleste av oss: En som liker Every Kind Of Music But Country. Dette er en av mine desiderte favoritter for tiden, og anbefales sterkt.
TE